8. Graviditetsuke

Jeg husker så godt i mitt forrige svangerskap, med sønnen min. Jeg hadde ikke mage!

Jeg gikk jo gravid i.. Tja, 22-24 uker før det ble bestemt at han måtte ut umiddelbart.

Uansett. Idag er jeg 7+4, og jeg synes faktisk at magen allerede synes! Og den er større nå, enn den var i uke 20+ med førstemann.

Det er så rart, at to svangerskap kan være så forskjellige. Jeg føler allerede nå en helt spesiell kjærlighet, jeg tror ikke at jeg kommer til å miste slik som forrige gang (om jeg beholder). Jeg kjenner så utrolig godt at jeg har vokst på tingene som har hendt meg! Jeg har med andre ord en helt annen følelse inne i meg når det gjelder dette svangerskapet.

Currently confused

Hei igjen! Sad to say, men vi har ikke kommet noe lenger. En vil beholde og en står for abort. Dette er virkelig valgets kvaler.

Jeg tror at vi fortsatt har veldig mye å prate om. Fra den andre siden er det veldig vanskelig å ta et slikt valg når man er syk. Ikke bare ligger jeg her med urinveisinfeksjon og en forferdelig hoste (luftveisinfeksjon), men jeg er jo psykisk syk også. Jeg føler meg egoistisk, og at jeg står så hardt på viljen min, men jeg mener, hjertet slår, dette er ikke bare en "ting" mer, dette er snart et foster. Valget skal være vanskelig.

Svangerskapet

Det er så slitsomt å være gravid, de første ukene.

Så ømme bryster at å løfte armen gjør vondt, kvalm, hetetokter så svetten renner, skal jeg si mer? Ikke minst kommer også påkjenningene en må tenke over før man tar et valg. Personlig ville jeg aldri tatt en abort hvis valget var kun mitt. Aldri.

Jeg vet jeg kan være en god nok mamma. Jeg ville ofret alt for barna mine. Alt før sønnen jeg har i himmelen, og at for skatten i magehuset. Jeg tør faktisk å glede meg litt! Første kontroll skal jeg ha allerede i begynnelsen av august, hvor jeg blir direkte henvist til Rikshospitalet for ultralyd og nøye overvåkning/kontroller. Jeg går igjennom et risikosvangerskap, og de vet ennå ikke om jeg trenger blodfortynnende medisiner. Jeg står litt i mørket her, men jeg gleder meg - tross alt!

GRAVID

Dette er noe som har ligget i arkivet mitt i snart en uke. Jeg er gravid. 6+3 uker på vei, for å være nøyaktig. Men det store spørsmålet er - beholde eller abort?

Jeg kan ikke legge skjul på hva som skjedde for et år siden. Jeg mistet barnet mitt, sønnen min, i en dødfødsel. Jeg hadde fått blodpropp i morkaken og fikk påbegynnende nyresvikt. Det var her sorgen, det traumatiske, de vonde minnene og ikke minst sykdommen min begynte.

Helt siden det har jeg alltid tenkt at et barn vil gi meg ti syvmilssteg i riktig retning. Min failure skulle ikke få ødelegge meg. Og, vil jeg beholde barnet mitt? JA! Hvorfor beholder jeg bare ikke? Hvorfor bestemmer jeg meg ikke? Fordi barnefaren ikke er klar. Hvor mange skritt går jeg ikke tilbake nå?

Jeg trodde dette kom til å gjøre meg hel. Men det har ødelagt meg mer. Hvis vi ikke kan bli enige om å beholde tar jeg selvsagt abort. Å bli alenemor er ikke et alternativ for meg.

Jeg har sett for meg det idylliske bildet - 3, kanskje 4 barn, eget stort hus som ligger landlig, pen bil, hunder, katt, og ikke minst barnefaren. God økonomi, gode jobber, alt skulle være perfekt. Men, sønnen min døde, jeg venter nummer to og hormonene flommer over. I det ene øyeblikket er jeg ulykkelig. Miserabel. Men i det andre øyeblikket er det så mye glede. Så mye som gjør meg glad! Jeg kan ta på magen og vite at det ligger et lite barn der, ikke større enn et bringebær, men hjertet slår. Mammahjertet har begynt å slå igjen. Jeg føler at jeg våkner til live igjen, og at jeg tør å trosse følelser, traumatiske hendelser, minner og fortid.

Jeg tør å være meg igjen! Tør jeg å fullføre det mirakelet jeg har fått tildelt? Er jeg klar for å bli mamma?

Back to my old self

Nå har jeg virkelig tatt sommerferie! Sommerferie handler ikke bare om sol og sommer, men også det å glede seg over se små tingene, relasjonene rundt seg, og å føle seg verdt mer enn man skulle tro.

For meg handler ikke sommeren bare om vannmelon, solfaktor og alkohol, men også om å reise bort noen dager, gå i sommersko, ha med hunden på ferie og å nyte tiden som er her akkurat nå.

Med helsen min går det opp og ned. Jeg har begynt på Escitalopram igjen, et antidepressiv, og det er egentlig helt greit. Det er like før virkningen begynner å komme, og det skal bli godt å sende hodet på ferie og! :-)

Nattesøvnen min er sådan. Det tar tre og en halv evighet før jeg sovner. Og jeg sover urolig, med mareritt og nervøsitet. Jeg går på sovemedisiner, men jeg er ikke svært begeistret for det og tar det kun en og annen sjelden gang.

Matlysten min er borte. Jeg drikker cola, spiser kanskje et måltid om dagen. Er jeg borte spiser jeg mer, jeg tør jo ikke å si nei. Men jeg overlever! Har fått beskjed på poliklinikken at jeg skal spise minst 2, helst 3 ganger om dagen nå i sånne perioder. Jeg får prøve! Frukt er jeg hvertfall kjempe glad i.

Håper alle sammen får en god sommer, uansett om dere er i Norge eller i syden! :-)

Breathe with eyes closed

Jeg kom meg igjennom det! Like hel. Og jeg er så glad! Det eneste jeg må bli flinkere til er å ta medisiner til riktig tid, slik at jeg ikke får angstanfall helt unødvendig på grunn av at jeg er for sløv. For når det gjelder medisiner, spesielt tabletter, er jeg helt elendig.

Det eneste som slo meg når jeg lå her alene, og stirret i taket i mange timer, er hvor lite kontakt jeg egentlig har med omverdenen. Venne jeg har, hadde, har jeg ikke lenger. Jeg klarer ikke forholde meg til et flertall mennesker, og har måttet prioritere familie og meg selv. Jeg har vært helt elendig til å opprettholde kontakt med vennene mine, og de har heller ikke vært beundringsverdig oppmuntrende til kontakt med meg heller. Men jeg mistrives ikke. Jeg har det faktisk bra sånn!

Når det skal sies har jeg diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, som også kan ha vært en grunn for at jeg ikke har vært den første til å kaste meg på telefonen.

Fra internett;

Personen har et vedvarende mønster av sosial tilbakeholdenhet, en følelse av ikke å strekke til, og overfølsomhet for negative vurderinger.

Personen med unnvikende personlighetsforstyrrelse er preget av en gjennomgripende følelser av anspenthet og frykt. Det er en overdreven opptatthet av å kunne bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner, som kan føre til en uvillighet til å involvere seg med andre hvis en ikke er sikker på å bli likt.

Personen har ofte en innskrenket livsstil som følge av behov for fysisk sikkerhet. Man unngår sosiale eller yrkesmessige aktiviteter som innebærer betydelig mellommenneskelig kontakt, på grunn av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning. Det er en gjennomgripende følelse av å være mindre verdt enn andre.

Det er typisk å ha en overfølsomhet overfor avvisning og kritikk.

Og det beskriver meg såå godt! Det er vondt å ha det sånn. Det er vondt å være alene, men det er vondere å bli avvist. Man blir liksom en eller annen lone survivor.

Alene hjemme

Oi! Nå skal jeg være alene hjemme for første gang, siden jeg ble syk.. I to døgn! Skikkelig skummelt. Jeg har kun vært hjemme alene en time nå, men jeg kjenner allerede at beina er skjelvne og at jeg er litt nummen.

Dyna er i hvertfall på plass på stua, lysene er tent og katten har funnet seg til rette ved siden av meg! Det kunne jo vært verre? Det handler vel i det hele og store om å ikke kjede seg, tror jeg. Det å ikke lete etter lyder, sjekke vinduer og dører, men å klare å stole på seg selv og verden rundt. Klare å finne roen liksom. Vel, det føles godt å skrive ned alt!

Det koseligste jeg vet

Det finnes lite som er så koselig at det kan måle seg med dyna og viaplay. Haha. Jeg og hunden har lagt oss til rette og ser på favorittfilmen vår sammen! Han koser seg sååå fælt når vi ser på film sammen, og ligger og snorker hele tiden. Nydeligste som fins!

I dag hadde jeg en skikkelig gross happening. Som vanlig, får jeg alltid HELT mark, vondt i hodet, skjelver og begynner å gråte når folk ringer meg uten at jeg vet hva dem vil snakke med meg om. Har jeg gjort noe galt? Skal de kreve noe av meg? Kjefte, kanskje? Dette er noe av det verste jeg vet om. Og ja, jeg hadde faktisk rett. Det var også kjeft jeg fikk. Jeg kjente vedkommende og sendte en tekst i stedenfor å svare når h*n ringte. Det var grunn til å tvile og! Det er bare så typisk.

Dette er faktisk noe jeg og sykepleieren min pleier å le av. At jeg alltid har alle murer oppe og er klar for krig. Alltid. Det er liksom så maks uflaks også. Hvorfor meg? Først blir jeg skjennet på, på min sønns gravplass. Så får jeg en frekk saksbehandler på telefonen (fra nav) som bare legger på. Og sist men ikke minst står jeg i gjeld til noen som finner ut at det er noe de trenger av meg. Om jeg føler meg spesielt utsatt av uflaks? Nei. Jeg føler meg svak. Jeg tåler ikke verden rundt meg. Det føles ut som jeg er allergisk mot folk.

Spent, men uten forhåpninger

Haha! Først må jeg bare le av meg selv. Systemet er jo slik at man har rett på sykepenger i inntil 52 uker, og dersom du ikke er arbeidsfør før denne tidsfristen har gått ut blir du anbefalt til å starte søknadsprosessen for AAP (arbeidsavklaringspenger).

Men nok om det, jeg skulle ha tak i min saksbehandler på NAV, men når jeg etter mye om og men blir satt over til denne personen hører jeg bare summetone .. H*n la på! Dette er så typisk meg ??

Nå om dagen har jeg egentlig ikke matlyst, er lys våken døgnet rundt og er egentlig bare en pest og en plage for familien min. Jeg ser egentlig ikke problemet, jeg er liksom i bobla mi og har det bra akkurat nå, i nuet! :-)

Er det mange som allerede har tatt sommerferie eller? Hva skal dere i ferien?

Avslapning

Flere som har hatt problemer med mobilblogging?

Uansett har jeg faktisk startet ferien allerede. En uke hos svigermor sammen med kjæreste og hundevalp har vært godt for hodet. Men jeg kjenner meg grådig misunnelig på alle som reiser til varmere strøk i sommer! Øverst på listen står faktisk en ukes tid i et varmere land, men det er så mye som sier imot enda.

Jeg må nok bare ta meg tid og stresse ned en stund fremover.

Straks jeg er hjemme kommer det mere interessante innlegg her på bloggen!

Skikkelig oppgitt

Som et slag i ryggen.. Det positive er at man endelig får et pust i bakken! Det som er mest fascinerende med å ha en slik sykdom, er at man til en viss grad klarer å forutse når man får en nedtur. Som for eksempel i mitt tilfelle, er når jeg har mye å gjøre, mange avtaler med DPS og fastlege.. Altså, med andre ord mange ting å huske på. Ikke bare må jeg holde huset i orden, men jeg må også klare å fungere på jobb og hjemme hos forloveden - og katten min. 

Det som er så ufattelig demotiverende er at - i stedenfor å bli møtt på halvveien - så presses du til å yte hardere. Altså, hallo? Jeg gir jo alt jeg har fra før. Det er så utmattende å ikke kunne gi det lille ekstra liksom, ikke kunne gjøre en hardere innsats for å nå målet, nettopp fordi jeg har så liten feilmargin og det skal ikke så mye til før jeg faller. Depresjonen er jo i ett og for seg hovedproblemet, men det er angsten som er så utmattende. Tanken på å bli glanet på, på jobb. Tanken på sure mennesker, tanken på andres ve og vel, tanken på at jeg må gjøre en feilfri jobb. For jobben skal være feilfri. Alternativet er å ringe inn å si jeg er syk, men det er ikke egentlig noe alternativ. 

Å skuffe arbeidsplassen, ringe å si jeg er syk, det er så grusomt, kvalmt og nedverdigende for meg at jeg heller kunne hinket på ett ben med en bok på hodet helt til India, haha.  Den vanlige "æsj, jeg gruer meg litt, tenk på hva de kommer til å si når jeg ringer" er liksom sammenlignbart med at hulken kveler deg med en hyssing og at King Kong hopper på nakken din samtidig. Pulsen hamrer. Jeg svetter, skjelver, får ikke puste og har lyst til å kaste opp. Synet flimrer og en følelse som minner om migreneanfall smetter frem fra intet. Medisinene hjelper jo litt, selvfølgelig, men medisinene er mer som er par med krykker. De hjelper deg, men de kan ikke gjøre jobben for deg. 

Hovedbudskapet mitt er at å ikke bli hørt av legen / sykepleieren du er til samtale med, gjør skikkelig vondt. Det å ikke bli forstått. Følelsen du sitter igjen med er at de synes du er en latsekk som ikke gidder å dra på jobb. Men det er ikke slik. Jeg er syk. Er jeg ikke syk nok? Må jeg virkelig ha lungebetennelse og ha 40 i feber før det er greit å kaste inn håndkledet? 

Oppvekst

Gjennom oppveksten min har jeg hatt to skilte foreldre. Jeg har en yngre bror, og har vokst opp med dyr rundt meg på gård. Ganske idyllisk bilde, huh?
Vel, når sånt skal sies så var det ikke så aller verst heller. Helt til jeg ble 12 år. Min alt for høyt elskede far giftet seg. Jeg var ikke nummer en lenger, ikke lenger pappas prinsesse eller førsteprioritet. Min første tanke var at "superbabe" i kontaktlisten til pappa ikke kunne være  super. Hva gjorde hun så spesiell? Jeg har enda ikke funnet svaret. Det endte, eller.. skal jeg si begynte? Med giftemål. Jeg var brudepike, sammen med hennes barn. Ikke lenger nummer en. Min kjære far flyttet inn i hennes residens. Langt unna mitt hjemsted. Mye mindre glamorisert. Bråkete trafikk. Stygge borettslag. Forferdelige naboer du hørte gjennom smartpanelet i gangen, også. Dette kunne jeg jo overleve, pappa lever jo. Han er jo ikke dødssyk.

Så begynte presset.

Moren min forstod raskt at den nye familien ble glamorisert. "Du må huske at faen din har glemt deg", "er du klar over hvor dårlig gjort det han gjør mot deg er?".. Vel. Jeg var på dette tidspunktet 12 år. Nei. Jeg visste ikke dette. Det startet slik. "Ikke hør på mamma". "Ikke hør på pappa". Hvem skulle jeg tro på? Det resulterte i at jeg ikke betrodde meg til noen av dem. Sett bort i fra at jeg bodde hos min mor på fulltid. Dette gjorde jo at jeg sklei rett inn i katerogien som problembarn. Men hva så? Jeg for min del var fornøyd med livet mitt, så lenge jeg fikk min fritid. 

Poenget mitt er at uhensiktsmessige slengbemerkninger, litt snodige og dårlig gjennomtenkte valg og avgjørelser setter spor i et barn. Det er nettopp dette som defineres som "arv og miljø", som i hovedsak er det som preget deg mest i livet. Her var forutsetningen satt for at jeg var "svakere" og mer utsatt for psykisk lidelse. Eller bare og være nedfor. For jeg ble jo byttet ut?

Som barn fant jeg egentlig ikke helt meg selv. Jeg holdt på med fotball, ridning, syntes innebandy var dødsfett og var egentlig ganske mye med på alt. Jeg hadde noen få, men veldig gode venner jeg virkelig så opp til. Som minnet meg på at det alltid var noen som likte meg for den jeg var.
Jeg var ekstremt glad i å spille tv-spill også. Playstation, nintendo, xbox, ja.. Egentlig det meste. Men jeg ble liksom aldri flink til noe. Man må jo være flink og ha stort talent for å bli satt pris på? Verdsatt? Jeg sluttet med en ting, og begynte på noe nytt. Slik var det alltid.
"Hvorfor skal du ha en katt, når du ikke klarer å ta vare på tingene du fikk tidligere?" og "Jeg kan ikke kjøpe det til deg når du ikke bruker det du fikk forrige gang.."

Du tenker sikkert bare at dette er å være bortskjemt. Og du har kanskje rett. Men, jeg fikk aldri anerkjennelse. Jeg fikk aldri høre at jeg var flink, og at noen var stolt av meg. Aldri.  

Oi, mitt første innlegg

Oi, mitt første innlegg.. Hvorfor blogger jeg? Vel, jeg hadde aldri trodd det jeg heller - men jeg tenker at en gang må være den første. Jeg har, som du sikkert ser, valgt å ikke utgi mitt eget navn, eller hvor jeg holder til. Grunnen for dette er så åpenbar som grunnen for at jeg har valgt å starte bloggen, nettopp fordi jeg er syk. Nei, jeg har ikke kreft. Jeg har ikke noen synlig sykdom - jeg er psykisk syk.

Jeg sliter med langvarig, alvorlig depresjon, og angst i form av panikkangst / agorafobi. Gjennom flere traumer tidligere livet som virkelig har satt sine spor i psyken min. Ikke bare forandrer dette tankegangen min om normal hvetebrøds-dramatikk, men det utgjør også relativt stor forskjell i tankegangen min, som også påvirker valg jeg tar i livet. Mange ser på livet mitt som banalt, kanskje også overfladisk. 

For ryddighetens skyld har jeg tenkt å dele innleggene fremover i ulike faser av livet mitt, ikke som nødvendigvis har gjort meg syk, men som har gjort meg (til tider) vanskeligstilt. Det er de vanskelige valgene i livet som avgjør hvem du blir som person, og hva du verdsetter i livet. Vel, dette er historien om meg. 

Les mer i arkivet » Juli 2015 » Juni 2015
slitsomt

slitsomt

20, Agdenes

Jeg er en jente på 20 år, som lenge har slitt med angstlidelse og langvarig alvorlig depresjon. Jeg forteller om livet mitt som pasient, og hvordan det er å slite med denne type lidelser. Det viktigste er å vite at man ikke er alene!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits