8. Graviditetsuke

Jeg husker s godt i mitt forrige svangerskap, med snnen min. Jeg hadde ikke mage!

Jeg gikk jo gravid i.. Tja, 22-24 uker fr det ble bestemt at han mtte ut umiddelbart.

Uansett. Idag er jeg 7+4, og jeg synes faktisk at magen allerede synes! Og den er strre n, enn den var i uke 20+ med frstemann.

Det er s rart, at to svangerskap kan vre s forskjellige. Jeg fler allerede n en helt spesiell kjrlighet, jeg tror ikke at jeg kommer til miste slik som forrige gang (om jeg beholder). Jeg kjenner s utrolig godt at jeg har vokst p tingene som har hendt meg! Jeg har med andre ord en helt annen flelse inne i meg nr det gjelder dette svangerskapet.

Currently confused

Hei igjen! Sad to say, men vi har ikke kommet noe lenger. En vil beholde og en str for abort. Dette er virkelig valgets kvaler.

Jeg tror at vi fortsatt har veldig mye prate om. Fra den andre siden er det veldig vanskelig ta et slikt valg nr man er syk. Ikke bare ligger jeg her med urinveisinfeksjon og en forferdelig hoste (luftveisinfeksjon), men jeg er jo psykisk syk ogs. Jeg fler meg egoistisk, og at jeg str s hardt p viljen min, men jeg mener, hjertet slr, dette er ikke bare en "ting" mer, dette er snart et foster. Valget skal vre vanskelig.

Svangerskapet

Det er s slitsomt vre gravid, de frste ukene.

S mme bryster at lfte armen gjr vondt, kvalm, hetetokter s svetten renner, skal jeg si mer? Ikke minst kommer ogs pkjenningene en m tenke over fr man tar et valg. Personlig ville jeg aldri tatt en abort hvis valget var kun mitt. Aldri.

Jeg vet jeg kan vre en god nok mamma. Jeg ville ofret alt for barna mine. Alt fr snnen jeg har i himmelen, og at for skatten i magehuset. Jeg tr faktisk glede meg litt! Frste kontroll skal jeg ha allerede i begynnelsen av august, hvor jeg blir direkte henvist til Rikshospitalet for ultralyd og nye overvkning/kontroller. Jeg gr igjennom et risikosvangerskap, og de vet enn ikke om jeg trenger blodfortynnende medisiner. Jeg str litt i mrket her, men jeg gleder meg - tross alt!

GRAVID

Dette er noe som har ligget i arkivet mitt i snart en uke. Jeg er gravid. 6+3 uker p vei, for vre nyaktig. Men det store sprsmlet er - beholde eller abort?

Jeg kan ikke legge skjul p hva som skjedde for et r siden. Jeg mistet barnet mitt, snnen min, i en ddfdsel. Jeg hadde ftt blodpropp i morkaken og fikk pbegynnende nyresvikt. Det var her sorgen, det traumatiske, de vonde minnene og ikke minst sykdommen min begynte.

Helt siden det har jeg alltid tenkt at et barn vil gi meg ti syvmilssteg i riktig retning. Min failure skulle ikke f delegge meg. Og, vil jeg beholde barnet mitt? JA! Hvorfor beholder jeg bare ikke? Hvorfor bestemmer jeg meg ikke? Fordi barnefaren ikke er klar. Hvor mange skritt gr jeg ikke tilbake n?

Jeg trodde dette kom til gjre meg hel. Men det har delagt meg mer. Hvis vi ikke kan bli enige om beholde tar jeg selvsagt abort. bli alenemor er ikke et alternativ for meg.

Jeg har sett for meg det idylliske bildet - 3, kanskje 4 barn, eget stort hus som ligger landlig, pen bil, hunder, katt, og ikke minst barnefaren. God konomi, gode jobber, alt skulle vre perfekt. Men, snnen min dde, jeg venter nummer to og hormonene flommer over. I det ene yeblikket er jeg ulykkelig. Miserabel. Men i det andre yeblikket er det s mye glede. S mye som gjr meg glad! Jeg kan ta p magen og vite at det ligger et lite barn der, ikke strre enn et bringebr, men hjertet slr. Mammahjertet har begynt sl igjen. Jeg fler at jeg vkner til live igjen, og at jeg tr trosse flelser, traumatiske hendelser, minner og fortid.

Jeg tr vre meg igjen! Tr jeg fullfre det mirakelet jeg har ftt tildelt? Er jeg klar for bli mamma?

Back to my old self

N har jeg virkelig tatt sommerferie! Sommerferie handler ikke bare om sol og sommer, men ogs det glede seg over se sm tingene, relasjonene rundt seg, og fle seg verdt mer enn man skulle tro.

For meg handler ikke sommeren bare om vannmelon, solfaktor og alkohol, men ogs om reise bort noen dager, g i sommersko, ha med hunden p ferie og nyte tiden som er her akkurat n.

Med helsen min gr det opp og ned. Jeg har begynt p Escitalopram igjen, et antidepressiv, og det er egentlig helt greit. Det er like fr virkningen begynner komme, og det skal bli godt sende hodet p ferie og! :-)

Nattesvnen min er sdan. Det tar tre og en halv evighet fr jeg sovner. Og jeg sover urolig, med mareritt og nervsitet. Jeg gr p sovemedisiner, men jeg er ikke svrt begeistret for det og tar det kun en og annen sjelden gang.

Matlysten min er borte. Jeg drikker cola, spiser kanskje et mltid om dagen. Er jeg borte spiser jeg mer, jeg tr jo ikke si nei. Men jeg overlever! Har ftt beskjed p poliklinikken at jeg skal spise minst 2, helst 3 ganger om dagen n i snne perioder. Jeg fr prve! Frukt er jeg hvertfall kjempe glad i.

Hper alle sammen fr en god sommer, uansett om dere er i Norge eller i syden! :-)

Breathe with eyes closed

Jeg kom meg igjennom det! Like hel. Og jeg er s glad! Det eneste jeg m bli flinkere til er ta medisiner til riktig tid, slik at jeg ikke fr angstanfall helt undvendig p grunn av at jeg er for slv. For nr det gjelder medisiner, spesielt tabletter, er jeg helt elendig.

Det eneste som slo meg nr jeg l her alene, og stirret i taket i mange timer, er hvor lite kontakt jeg egentlig har med omverdenen. Venne jeg har, hadde, har jeg ikke lenger. Jeg klarer ikke forholde meg til et flertall mennesker, og har mttet prioritere familie og meg selv. Jeg har vrt helt elendig til opprettholde kontakt med vennene mine, og de har heller ikke vrt beundringsverdig oppmuntrende til kontakt med meg heller. Men jeg mistrives ikke. Jeg har det faktisk bra snn!

Nr det skal sies har jeg diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, som ogs kan ha vrt en grunn for at jeg ikke har vrt den frste til kaste meg p telefonen.

Fra internett;

Personen har et vedvarende mnster av sosial tilbakeholdenhet, en flelse av ikke strekke til, og overflsomhet for negative vurderinger.

Personen med unnvikende personlighetsforstyrrelse er preget av en gjennomgripende flelser av anspenthet og frykt. Det er en overdreven opptatthet av kunne bli kritisert eller avvist i sosiale situasjoner, som kan fre til en uvillighet til involvere seg med andre hvis en ikke er sikker p bli likt.

Personen har ofte en innskrenket livsstil som flge av behov for fysisk sikkerhet. Man unngr sosiale eller yrkesmessige aktiviteter som innebrer betydelig mellommenneskelig kontakt, p grunn av frykt for kritikk, misbilligelse eller avvisning. Det er en gjennomgripende flelse av vre mindre verdt enn andre.

Det er typisk ha en overflsomhet overfor avvisning og kritikk.

Og det beskriver meg s godt! Det er vondt ha det snn. Det er vondt vre alene, men det er vondere bli avvist. Man blir liksom en eller annen lone survivor.

Alene hjemme

Oi! N skal jeg vre alene hjemme for frste gang, siden jeg ble syk.. I to dgn! Skikkelig skummelt. Jeg har kun vrt hjemme alene en time n, men jeg kjenner allerede at beina er skjelvne og at jeg er litt nummen.

Dyna er i hvertfall p plass p stua, lysene er tent og katten har funnet seg til rette ved siden av meg! Det kunne jo vrt verre? Det handler vel i det hele og store om ikke kjede seg, tror jeg. Det ikke lete etter lyder, sjekke vinduer og drer, men klare stole p seg selv og verden rundt. Klare finne roen liksom. Vel, det fles godt skrive ned alt!

Det koseligste jeg vet

Det finnes lite som er s koselig at det kan mle seg med dyna og viaplay. Haha. Jeg og hunden har lagt oss til rette og ser p favorittfilmen vr sammen! Han koser seg s flt nr vi ser p film sammen, og ligger og snorker hele tiden. Nydeligste som fins!

I dag hadde jeg en skikkelig gross happening. Som vanlig, fr jeg alltid HELT mark, vondt i hodet, skjelver og begynner grte nr folk ringer meg uten at jeg vet hva dem vil snakke med meg om. Har jeg gjort noe galt? Skal de kreve noe av meg? Kjefte, kanskje? Dette er noe av det verste jeg vet om. Og ja, jeg hadde faktisk rett. Det var ogs kjeft jeg fikk. Jeg kjente vedkommende og sendte en tekst i stedenfor svare nr h*n ringte. Det var grunn til tvile og! Det er bare s typisk.

Dette er faktisk noe jeg og sykepleieren min pleier le av. At jeg alltid har alle murer oppe og er klar for krig. Alltid. Det er liksom s maks uflaks ogs. Hvorfor meg? Frst blir jeg skjennet p, p min snns gravplass. S fr jeg en frekk saksbehandler p telefonen (fra nav) som bare legger p. Og sist men ikke minst str jeg i gjeld til noen som finner ut at det er noe de trenger av meg. Om jeg fler meg spesielt utsatt av uflaks? Nei. Jeg fler meg svak. Jeg tler ikke verden rundt meg. Det fles ut som jeg er allergisk mot folk.

Spent, men uten forhpninger

Haha! Frst m jeg bare le av meg selv. Systemet er jo slik at man har rett p sykepenger i inntil 52 uker, og dersom du ikke er arbeidsfr fr denne tidsfristen har gtt ut blir du anbefalt til starte sknadsprosessen for AAP (arbeidsavklaringspenger).

Men nok om det, jeg skulle ha tak i min saksbehandler p NAV, men nr jeg etter mye om og men blir satt over til denne personen hrer jeg bare summetone .. H*n la p! Dette er s typisk meg ??

N om dagen har jeg egentlig ikke matlyst, er lys vken dgnet rundt og er egentlig bare en pest og en plage for familien min. Jeg ser egentlig ikke problemet, jeg er liksom i bobla mi og har det bra akkurat n, i nuet! :-)

Er det mange som allerede har tatt sommerferie eller? Hva skal dere i ferien?

Avslapning

Flere som har hatt problemer med mobilblogging?

Uansett har jeg faktisk startet ferien allerede. En uke hos svigermor sammen med kjreste og hundevalp har vrt godt for hodet. Men jeg kjenner meg grdig misunnelig p alle som reiser til varmere strk i sommer! verst p listen str faktisk en ukes tid i et varmere land, men det er s mye som sier imot enda.

Jeg m nok bare ta meg tid og stresse ned en stund fremover.

Straks jeg er hjemme kommer det mere interessante innlegg her p bloggen!

Skikkelig oppgitt

Som et slag i ryggen.. Det positive er at man endelig fr et pust i bakken! Det som er mest fascinerende med ha en slik sykdom, er at man til en viss grad klarer forutse nr man fr en nedtur. Som for eksempel i mitt tilfelle, er nr jeg har mye gjre, mange avtaler med DPS og fastlege.. Alts, med andre ord mange ting huske p. Ikke bare m jeg holde huset i orden, men jeg m ogs klare fungere p jobb og hjemme hos forloveden - og katten min.

Det som er s ufattelig demotiverende er at - i stedenfor bli mtt p halvveien - s presses du til yte hardere. Alts, hallo? Jeg gir jo alt jeg har fra fr. Det er s utmattende ikke kunne gi det lille ekstra liksom, ikke kunne gjre en hardere innsats for n mlet, nettopp fordi jeg har s liten feilmargin og det skal ikke s mye til fr jeg faller. Depresjonen er jo i ett og for seg hovedproblemet, men det er angsten som er s utmattende. Tanken p bli glanet p, p jobb. Tanken p sure mennesker, tanken p andres ve og vel, tanken p at jeg m gjre en feilfri jobb. For jobben skal vre feilfri. Alternativet er ringe inn si jeg er syk, men det er ikke egentlig noe alternativ.

skuffe arbeidsplassen, ringe si jeg er syk, det er s grusomt, kvalmt og nedverdigende for meg at jeg heller kunne hinket p ett ben med en bok p hodet helt til India, haha. Den vanlige "sj, jeg gruer meg litt, tenk p hva de kommer til si nr jeg ringer" er liksom sammenlignbart med at hulken kveler deg med en hyssing og at King Kong hopper p nakken din samtidig. Pulsen hamrer. Jeg svetter, skjelver, fr ikke puste og har lyst til kaste opp. Synet flimrer og en flelse som minner om migreneanfall smetter frem fra intet. Medisinene hjelper jo litt, selvflgelig, men medisinene er mer som er par med krykker. De hjelper deg, men de kan ikke gjre jobben for deg.

Hovedbudskapet mitt er at ikke bli hrt av legen / sykepleieren du er til samtale med, gjr skikkelig vondt. Det ikke bli forsttt. Flelsen du sitter igjen med er at de synes du er en latsekk som ikke gidder dra p jobb. Men det er ikke slik. Jeg er syk. Er jeg ikke syk nok? M jeg virkelig ha lungebetennelse og ha 40 i feber fr det er greit kaste inn hndkledet?

Oppvekst

Gjennom oppveksten min har jeg hatt to skilte foreldre. Jeg har en yngre bror, og har vokst opp med dyr rundt meg p grd. Ganske idyllisk bilde, huh?
Vel, nr snt skal sies s var det ikke s aller verst heller. Helt til jeg ble 12 r. Min alt for hyt elskede far giftet seg. Jeg var ikke nummer en lenger, ikke lenger pappas prinsesse eller frsteprioritet. Min frste tanke var at "superbabe" i kontaktlisten til pappa ikke kunne vre ssuper. Hva gjorde hun s spesiell? Jeg har enda ikke funnet svaret. Det endte, eller.. skal jeg si begynte? Med gifteml. Jeg var brudepike, sammen med hennes barn. Ikke lenger nummer en. Min kjre far flyttet inn i hennes residens. Langt unna mitt hjemsted. Mye mindre glamorisert. Brkete trafikk. Stygge borettslag. Forferdelige naboer du hrte gjennom smartpanelet i gangen, ogs. Dette kunne jeg jo overleve, pappa lever jo. Han er jo ikke ddssyk.

S begynte presset.

Moren min forstod raskt at den nye familien ble glamorisert. "Du m huske at faen din har glemt deg", "er du klar over hvor drlig gjort det han gjr mot deg er?".. Vel. Jeg var p dette tidspunktet 12 r. Nei. Jeg visste ikke dette. Det startet slik. "Ikke hr p mamma". "Ikke hr p pappa". Hvem skulle jeg tro p? Det resulterte i at jeg ikke betrodde meg til noen av dem. Sett bort i fra at jeg bodde hos min mor p fulltid. Dette gjorde jo at jeg sklei rettinn i katerogien som problembarn. Men hva s? Jeg for min del var fornyd med livet mitt, s lenge jeg fikk min fritid.

Poenget mitt er at uhensiktsmessige slengbemerkninger, litt snodige og drlig gjennomtenkte valg og avgjrelser setter spor i et barn. Det er nettopp dette som defineres som "arv og milj", som i hovedsak er det som preget deg mest i livet. Her var forutsetningen satt for at jeg var "svakere" og mer utsatt for psykisk lidelse. Eller bare og vre nedfor. For jeg ble jo byttet ut?

Som barn fant jeg egentlig ikke helt meg selv. Jeg holdt p med fotball, ridning, syntes innebandy var ddsfett og var egentlig ganske mye med p alt. Jeg hadde noen f, men veldig gode venner jeg virkelig s opp til. Som minnet meg p at det alltid var noen som likte meg for den jeg var.
Jeg var ekstremt glad i spille tv-spill ogs. Playstation, nintendo, xbox, ja.. Egentlig det meste. Men jeg ble liksom aldri flink til noe. Man m jo vre flink og ha stort talent for bli satt pris p? Verdsatt? Jeg sluttet med en ting, og begynte p noe nytt. Slik var det alltid.
"Hvorfor skal du ha en katt, nr du ikke klarer ta vare p tingene du fikk tidligere?" og "Jeg kan ikke kjpe det til deg nr du ikke bruker det du fikk forrige gang.."

Du tenker sikkert bare at dette er vre bortskjemt. Og du har kanskje rett. Men, jeg fikk aldri anerkjennelse. Jeg fikk aldri hre at jeg var flink, og at noen var stolt av meg. Aldri.

Oi, mitt frste innlegg

Oi, mitt frste innlegg.. Hvorfor blogger jeg? Vel, jeg hadde aldri trodd det jeg heller - men jeg tenker at en gang m vre den frste. Jeg har, som du sikkert ser, valgt ikke utgi mitt eget navn, eller hvor jeg holder til. Grunnen for dette er s penbar som grunnen for at jeg har valgt starte bloggen, nettopp fordi jeg er syk. Nei, jeg har ikke kreft. Jeg har ikke noen synlig sykdom - jeg er psykisk syk.

Jeg sliter med langvarig, alvorlig depresjon, og angst i form av panikkangst / agorafobi. Gjennom flere traumer tidligere livet som virkelig har satt sine spor i psyken min. Ikke bare forandrer dette tankegangen min om normal hvetebrds-dramatikk, men det utgjr ogs relativt stor forskjell i tankegangen min, som ogs pvirker valg jeg tar i livet. Mange ser p livet mitt som banalt, kanskje ogs overfladisk.

For ryddighetens skyld har jeg tenkt dele innleggene fremover i ulike faser av livet mitt, ikke som ndvendigvis har gjort meg syk, men som har gjort meg (til tider) vanskeligstilt. Det er de vanskelige valgene i livet som avgjr hvem du blir som person, og hva du verdsetter i livet. Vel, dette er historien om meg.

Les mer i arkivet Juli 2015 Juni 2015
slitsomt

slitsomt

20, Agdenes

Jeg er en jente p 20 r, som lenge har slitt med angstlidelse og langvarig alvorlig depresjon. Jeg forteller om livet mitt som pasient, og hvordan det er slite med denne type lidelser. Det viktigste er vite at man ikke er alene!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits